Hipp hurra, det er sol og varmt i Bergen, og det fins mange gode grunner til å være glad, noen små og noen store:

- Sol og varmt, jeg sier det like gjerne en gang til.

- Amnestys menneskerettighetsuke er godt i gang, og så langt synes jeg det går strålende.

- Jeg har oppdaget en fantastisk butikk med allverdens perler og gull og glitter i.

- Norges regjering har bestemt seg for et forsøk på å drive selvstendig utenrikspolitikk i midtøsten, tiden får vise om dette var et lurt trekk. Foreløpig er jeg glad.

- Jeg har nytt batteri til datamaskinen.

- Det kommer en ny sesong av prison break.

- I kveld blir det rødvin!

Al-Ahram

Sånn liker for øvrig den egyptiske avisen Al-Ahram å beskrive seg selv internasjonalt:

"AL-AHRAM newspaper, was founded in 1876 and now the number one ranked Egyptian newspaper. It stands at the forefront of all Arab newspapers in the Middle East and is among the ten leading newspapers world-wide.

This prestigious position in the press world is mainly attributed to the in-depth coverage, credibility and unbiased attitudes of the newspaper. The very exceptional layout, perfect effect of advertisement also justify this prominence.

...The newspaper aims for journalistic excellence, intellectual quality and easy reading style. Its readers are demanding, free-thinking and internationally broad minded. The newspaper allows the reader to judge for himself. On the one hand he does this on the basis of the facts as published. On the other hand, he can compare his opinion to that of the newspaper..."

(Og vet du ikke spesielt mye om pressefrihet i stater i permanent unntaks-tilstand kan du bruke fantasien)

Aktiv bruk av lesesal

Når de tre siste dagene i sin hovedsak har vært tilbrakt på lesesalsplassen min begynner jeg å lure på om det ikke er på sin plass å kalle seg selv en aktiv bruker av lesesalsplassen. Alle blir veldig imponert når man sier at man er på lesesal. «Er på lesesalen, kommer ned straks», «Sorry, kom akkurat opp på lesesalen, kan møte deg senere» og «Er du på lesesalen? Er der straks» er fraser som utløser enten begeistring (hvis man sitter alene på lesesalen) eller misunnelse (hvis man skulle ønsket at man var selvdisiplinert nok til å gå på lesesal).

Hva foregår egentlig på en lesesal? Litt lesing blir det såklart, men også veldig mye surfing på internett og sitting på pauserom. Jeg har også brukt tiden til å pynte litt på skilleveggen min.

Edderkopp overbord!

Søndag kveld ble første observasjon av stor, brun edderkopp gjort i stua, til vår alles kollektive feminine panikk. Det neste døgnet gikk forbi i angst, inntil jeg mandag kveld lå på sofaen innstilt på god britisk krim. I øyenkroken kunne jeg observere den mistenkte på vei over stuegulvet, og spratt opp i panikk -som om jeg var istand til å foreta meg noe med situasjonen!

Jeg fryser, og det samme gjør den lille trusselen på åtte bein. Jeg kommer imidlertid kjappere til hektene, og rekker å hente en liten plastbolle som uten videre avveining plasseres oppå ham. Innbryteren er fanget! Hva skjer så?

Det står bollen midt på gulvet, og videre handling krever et mot større enn mitt. Jeg forlater bollen med en lapp hvor det står «Edderkopp! Stor» i håp om at andre er istand til å bedre hanskes med problemet.

Neste morgen står bollen fortsatt urørt, og jeg spekulerer i hvor lenge en edderkopp kan overleve uten mat. Pappa var flere dagsreiser unna. Det var nødvendig å sette min tro til representanten fra det norske sjøforsvar, som galant rykket ut og til alles store glede omplasserte rakkeren ut vinduet. Det er pinlig å måtte lite på forsterkninger i en slik situasjon, men desperate problemer krever drastiske midler.

Når man lever på et sted der hele mørketida føles som en lang lang natt, så ønsker man seg bare bort. Det vage minnet (eller var det bare et snev av ei lita jentes fantasifulle verden?) om å danse i en florlett sommerkjole på ei eng av blomster på en lys sommerdag blir som en fjern drøm. Å ønske seg bort fra alle bekymringene og heller tilbake til barndommens små gleder blir en aktivitet som finner sted i de små timer på lesesalen, med et sjal rundt skuldrene og med hendene foldet rundt en varm kopp kaffe.
Jeg har sett sola igjen for første gang på 2-3 måneder. Det skjedde på en svært så full buss på tur til universitetet. Jeg var dypt nedgravd i mine egne tanker, i bekymring om hvordan jeg skulle klare å betale den regninga som jeg vet kommer i mars, om det seminaret jeg måtte rekke og pensum jeg skulle ha lest tidligere på dagen. Og mens jeg sto der og klamret meg fast til en aldri så liten karm på bussvinduet for å holde balansen i svingene opp mot toppen av Tromsøya, så sa plutselig ei lita jente som satt foran meg med en tynn liten stemme: "Ååå, se dær é sola!". Jeg fikk summet meg litt og jenta pekte ut av vinduet for å vise meg hvor den var. Ja, der var den faktisk!

Nye nederlag

2007 skulle bli året der jeg og Arild endelig skulle hevde oss i togspill. Etter å lenge ha blitt holdt nede ved hjelp av en ond forvirringstaktikk med stadige enfringer i versjoner av spillet skulle vi nå ta kontroll og unngå nye konkurser. Den gang ei. Med friskt mot dukker jeg opp i bergen for så å bli introdusert for nok en ny versjon av spillet. Forvirringen holder meg nede og hindrer taktiske fremstøt av noe slag, og plutselig befinner jeg meg i utkanten av det kanadiske landskap, i ensom majestet. Linjenettet var riktignok fancy nok, men som det burde fremgå av grafikken noe begrenset og avskåret fra resten av landet. Folket i Buffalo frydet seg imidlertid.

Julestemning i Nord

November er over oss og eg er trøtt, trøtt, trøtt. Ti timers søvn strekker knappest til, og ennå har eg herlige 5 vintermåneder foran meg. Eg har lidd mitt første virkelig knusende nederlag i togspill (brett, strategi, tog, aksjer bla bla bla) hvor eg ble tvunget til å slå meg sjøl konkurs. Etterpå drakk eg rødvin og blødde neseblod. Nei, november har ikke vært min beste måned, så nå setter eg min lit til desember!

Om noen uker setter eg meg på flyet heim, og tar ferie. Men foreløpig går tiden med til å drøfte strukturelle og kulturelle dimensjoner i politiske konflikter i media. Klippe panneluggen når det trengs. Drikke kaffelatte og spille backgammon. Se deprimerende filmer med Vegard, fordi han blir så trist av å se filmer med god slutt. Bake sjokolade-kaker som aldri helt blir som de skal (selv ikke kristine som spiser all slags kake klarte å late som om den var god). Nei, da er det bedre med hjemmelagde sjokoladetrøfler. Og ta det som en advarsel den som har grunn til å frykte: Eg er iferd med å hekle årets julegaver.

Her kjæm en liten statusrapport fra Trine studine i Nordens paradis! Eller, dæ e nu ikkje sånt et paradis fra sån ca klokka 15 om ettermiddagen te sån ca åtte om mårran. Då e dæ mørkt og svart! Og dæ merkes på behovet for søvn. Men sån bortsett fra dæ så går dæ nu greit.
Nu sist mandag hadde eg den første eksamen som eg nu har en veldig sterk følelse om at gikk bra. Dæ lønna seg å vær disiplinert student! (..klapp på skuldra)
Angående herr militær: han befijnn seg fremdeles i indre troms (mæ for tida maaaange minusgrader) og han kjæm titt og ofte på helgebesøk til tromsø. Eg har faktisk klart å førvill me innover dit et par helge i løpet av høsten også! Og e må jo bære innrøm at dæ e jo veldig trygt og godt å befinn se i en militærleir. Heilt te man som sivil person prøva å kom se UT av leiren.. Dæ e ikkje bære bære! Og har man som sivil person klart å kom se ut, så kommer man se værtfall ikkje INN i leiren igjen!
Så tel en litt underholdanes sak. I fjor sommer hadde vi en vess franskmann gåanes og gnæg på desinformasjonskontoret i nån uke. Vårres kjære vertinne på meieriet rengt me nu i midten av august og kom mæ nyheitn om at han va på plass i øyriket igjen! Nåkka ti seinare fikk eg et brev fra denna ulykkelige skapningen der han omhyggelig fortælt at han hadde nu fløtta te Narvik!!
Jaja, nok om det! Neste helg har nån oppegåanes folk tatt insjativet te å arrangert Lofoten-fest her i nordens paradis! Då skal kjente og kjære fra vårres kjære øyrike møtes te sjalabais. Dæ skal nu bli me litt av et liv! Ja då hadde dæ vært arti å fått ho frøken fryd på plass mæ rødvinsglasset sett, et lunt smil rundt munnen og ei halvveis tenkerønke i panna når dæ e nån som yppa te diskusjon!

Tannkrem og andre kjemiske våpen

idag hadde eg bestilt drosje i god tid for å komme meg til flyplassen. betalte til og med en tikroning ekstra for å bli plukket opp på hotellet, og da sjåføren var en halv time tidlig ute syntes det som om ingenting kunne gå galt. eg understreker i øst og vest at eg skal til terminal 1 og plugger i musikken og lener meg tilbake i bilen. men kairo er og blir kairo, og det kom egentlig ikke som noen overraskelse at eg havnet på feil flyplass. takk og lov hadde eg for en gangs skyld bestemt meg for å være ute i god tid!

vel installert ved innsjekkingsskranken blir eg gjort obs på at ingen væsker eller lignende får være med inn på flyet - 3 dager før lovverket egentlig skulle tre i kraft vel? men nok en gang, eg hadde god tid, så her var det bare å slenge parfyme, tannkrem, underlagskrem og andre kjemiske våpen i innsjekket bagasje med et smil.

har ennå ikke bestemt meg for hvordan jeg skal forholde meg til de nye væske-bestemmelsene i europa, men synes det lukter paranoia og krise-maksimering lang vei. men hadde det ikke vært så langt til lofoten hadde eg nok heller bare tatt toget for å være helt ærlig!