Drama!

Jeg er en person som i utgangspunktet føler en sterk mangel på dragning mot dramatikk, men er villig til å innrømme at dramatikken noen ganger uforskyldt dras i min retning.

Imorges sitter jeg og pappa i bilen på vei til jobb, forholdsvis apatiske i vår sedvanlige morgenstillhet, utriveligheten ved det å stå opp før åtte tatt i betraktning. På vei ned fjellet i gode 70-80 km/t kan jeg ikke unngå å legge merke til at vi er få meter fra å kræsje inn i en bil som fant det for godt å RYGGE ut på riksveien, uten å se seg BÅDE til høyre og venstre først. Idet risikonivået stiger betraktelig ved at pappa (som sitter bak rattet) ikke legger merke til situasjonen som er iferd med å oppstå reagerer jeg kjapt og sikkert med å gneldre "PAPPAAA!!". Hvorpå pappa bruker en brøkdel av et sekund på å kartlegge hva jeg vil, og så observerer bilen på full fart ut i veien. En sterk venstresving følger, og bringer oss nesten inn i den møtende trafikken. Og siden skjebnens ironi har det med å opptre i slike situasjoner kan det knappest kalles overraskende at det er likvogna vi er få meter fra å frontkollidere med! Puh!

Dagen har altså brakt meg nok dramatikk til å fylle kvoten allerede - jeg håper på en uspennende dag på kontoret!