Når man lever på et sted der hele mørketida føles som en lang lang natt, så ønsker man seg bare bort. Det vage minnet (eller var det bare et snev av ei lita jentes fantasifulle verden?) om å danse i en florlett sommerkjole på ei eng av blomster på en lys sommerdag blir som en fjern drøm. Å ønske seg bort fra alle bekymringene og heller tilbake til barndommens små gleder blir en aktivitet som finner sted i de små timer på lesesalen, med et sjal rundt skuldrene og med hendene foldet rundt en varm kopp kaffe.
Jeg har sett sola igjen for første gang på 2-3 måneder. Det skjedde på en svært så full buss på tur til universitetet. Jeg var dypt nedgravd i mine egne tanker, i bekymring om hvordan jeg skulle klare å betale den regninga som jeg vet kommer i mars, om det seminaret jeg måtte rekke og pensum jeg skulle ha lest tidligere på dagen. Og mens jeg sto der og klamret meg fast til en aldri så liten karm på bussvinduet for å holde balansen i svingene opp mot toppen av Tromsøya, så sa plutselig ei lita jente som satt foran meg med en tynn liten stemme: "Ååå, se dær é sola!". Jeg fikk summet meg litt og jenta pekte ut av vinduet for å vise meg hvor den var. Ja, der var den faktisk!